Polystyrenets spesifikke vekt og funksjonelle egenskaper
Polystyren fremstilles ved polymerisering av styren, derav navnet på sluttproduktet. Styren, som er polystyrenets grunnmateriale, er en fargeløs væske som ikke løses i vann og bare påvirkes av alkohol- og eterløsninger. Fordelene ved denne plasttypen omfatter fullstendig vannbestandighet, betydelig motstand mot kjemiske stoffer og transparens.
Polystyren produseres med flere metoder:
- Polymerisering av rene monomerer, blokkmetoden.
- Polymerisering i løsemidler.
- Polymerisering i vannemulsjon.
De unike egenskapene gjør polystyren egnet til bearbeiding. Den vanligste metoden er sprøytestøping under trykk. Prosessen bruker polystyren i pulver- og granulatform.
Materialet brukes mye til byggeformål. Det brukes oftest som:
- Fargede kledningsfliser til rom med høy fuktighet og mye tilsmussing
- Porøse fliser til varme- og lydisolasjon
- Lateksmaling til innvendig overflatebehandling
- Folier til fuktsperre
- Polystyren egner seg godt som erstatning for glass på grunn av den høye lystransmisjonen
Polystyrenets funksjonelle egenskaper.
Etter produksjonsmetoden skiller man mellom blokk- og emulsjonspolystyren. Ved normale temperaturforhold har polystyren en elastisk form. Polystyrenets spesifikke vekt er 1,05 g/cm³, mens den spesifikke vekten til råstoffet styren bare er 0,909 g/cm³.
| Materiale | Spesifikk vekt (g/cm³) |
| Polystyren | 1,05 |
| Polystyrenets råstoff | 0,909 |
Med denne verdien kan vekten av 1 m³ polystyren beregnes: For kompakt polystyren er den cirka 1050 kg. Ved oppvarming til cirka 90–100 °C mykner polystyren og blir mer formbart. Dette skyldes materialets glassovergang, ikke vanlig smelting. Lystransmisjonen er svært høy, opptil 90 % av solstrålene. Eteriske og aromatiske løsemidler og enkelte hydrokarbonløsemidler kan skade eller løse opp polystyren, og materialets kompatibilitet med løsemidler må derfor kontrolleres separat. En viktig forskjell mellom polystyren som fremstilles med forskjellige metoder, er molekylmassen:
- Blokkpolystyren – molekylmasse 300000–500000.
- Ved bruk av vannemulsjon – 70000–200000.
Denne verdien er svært viktig under bruk. Polystyren med lav molekylmasse er sprø og lite sterk. Ved innkjøp er det viktig å kontrollere verdien: For et sterkt og varig byggemateriale skal den være minst 100000.
Produksjonsmetoder for polystyren.
Den kontinuerlige blokkmetoden og vannemulsjonsmetoden brukes oftest. Ved blokkmetoden helles styren i oppvarmede former og komprimeres til et transparent og fast materiale. Sluttmaterialet tar formen til beholderen der herdingen fant sted. Vanligvis brukes avlange, rektangulære former, altså blokker. Med denne produksjonsmetoden får polystyren høy molekylmasse sammenlignet med andre metoder. Effekten er mulig fordi råstoffet varmes ved lave temperaturer fra 30 til 40 °C.
Ved andre produksjonsmetoder kan temperaturen variere mellom 60 og 90 °C. Initiatoren benzoylperoksid, som kan fremskynde herdingen, tilsettes dessuten råstoffet. Metoden har dessverre en vesentlig ulempe: Det kan dannes sprekker i polystyrenet.
Produksjon av polystyren med vannemulsjonsmetoden har følgende fordeler:
- Sluttproduktet får form som et fint pulver
- Produksjonsprosessen tar kort tid
- Polystyrenet inneholder ingen monomerer etter at produksjonsprosessene er fullført
Ofte stilte spørsmål
Hvor mye veier 1 m³ polystyren?
For kompakt polystyren med en tetthet på cirka 1,05 g/cm³ veier 1 m³ omtrent 1050 kg. Ekspandert polystyren har en langt lavere masse per 1 m³ fordi lukkede celler med luft opptar en stor del av volumet.
Hvorfor er vekten til polystyren og ekspandert polystyren så forskjellig?
Kompakt polystyren er en massiv polymer, mens ekspandert polystyren har en porøs struktur. På grunn av den store luftmengden veier plater og blokker av ekspandert polystyren betydelig mindre ved samme volum.
Ved hvilken temperatur begynner polystyren å mykne?
Vanlig polystyren begynner å mykne merkbart ved cirka 90-100 °C. Dette er ikke det samme som smelting, og ved oppvarming er det derfor viktig å ta hensyn til materialkvaliteten og driftsforholdene.