Hvor steinkull brukes: steinkullets bruksområder

Steinkull var i lang tid en av de viktigste kildene til varme og energi. I dag varierer betydningen mellom regioner og bransjer: I energisektoren begrenses bruken gradvis på grunn av miljøkrav, men i metallurgi, kjemisk industri og en rekke teknologiske prosesser er kull og foredlingsproduktene fremdeles etterspurt.

Hva er steinkull, og hvordan utvinnes det?

Steinkull er et fast, brennbart fossil med svart eller mørkebrun farge. Det dannes av rester av organisk plantemateriale som gjennom millioner av år omdannes til kullbergart under påvirkning av trykk, temperatur og geologiske prosesser. Prosessen kalles innkulling. Kull består hovedsakelig av karbon, men den nøyaktige sammensetningen avhenger av kvaliteten, askeinnholdet, fuktigheten og innholdet av svovel, hydrogen, oksygen og nitrogen. For metallurgisk kull er koksevnen og sintringsevnen spesielt viktig.

Kullindustrien har en viktig plass blant utvinningsbransjene. Utvinningsmetoden avhenger av forekomstens dybde, lagets mektighet, geologien og den økonomiske lønnsomheten. Ved grunne forekomster brukes dagbrudd, mens dype lag utvinnes under bakken i gruver. Forskjellige land bruker langveggsdrift, rom-og-pilar-systemer, boring og sprengning og mekaniserte metoder.

Typer og kvaliteter av steinkull

Steinkull deles inn i typer ut fra mange kriterier, blant annet farge, størrelse, strukturell og genetisk sammensetning og behandlingsteknologi.

Alt kull som utvinnes og brukes i produksjon, også steinkull, har en allment anerkjent merking. Steinkull kan være langflammet, D, gasskull, G, fettkull, Zh, kokskull, K, magert kull, T, og så videre. En del kull merkes også som mellomtyper, for eksempel gassholdig fettkull. Enkelte land, blant annet USA og Japan, bruker dessuten egne merkesystemer.

På hvilke områder brukes steinkull?

Steinkull brukes som brensel, prosessråstoff og kilde til foredlingsprodukter. Koksing er viktig først og fremst i metallurgi og kjemisk industri, men ikke alle bruksområder for kull er knyttet til koksing. Hovedområdene er:

1. Energi og brensel. Kull brukes i varmekraftverk, fyringsanlegg og enkelte industriovner. Det finnes også teknologi for å fremstille flytende drivstoff av kull ved direkte og indirekte flytendegjøring, men den brukes i begrenset omfang og avhenger av økonomien, oljetilgangen og miljøkravene.
2. Metallurgi. Koksende kull omdannes etter koksing til metallurgisk koks. Den fungerer som brensel og reduksjonsmiddel ved masovnsproduksjon av råjern og brukes også i enkelte støperi- og ferrolegeringsprosesser.
3. Kjemisk industri. Ved koksing fremstilles koksgass, steinkulltjære, ammoniakkprodukter og andre biprodukter. Fra steinkulltjære utvinnes bek, naftalen, fenolforbindelser og aromatiske fraksjoner som brukes i kjemisk industri og produksjon av materialer, elektroder, beskyttelsesbelegg og enkelte plasttyper.
4. Landbruk og jordmaterialer. Selve steinkullet er ikke vanlig gjødsel. I landbruket kan enkelte kullforedlingsprodukter, ammoniumforbindelser, humusmaterialer eller karbontilsetninger brukes, men bruken avhenger av sammensetningen og fremstillingsmetoden.
5. Transport og bygg. Historisk ble kull mye brukt som brensel i jernbanetransport. I dag har det en mindre rolle i transport, men kullforedlingsprodukter, koks, tjære, bek og aske- og slaggmaterialer kan brukes i veibygging, industribelegg og enkelte infrastrukturarbeider.

Steinkull brukes som vi ser ikke bare som brensel, men også som råstoff til metallurgi og kjemisk industri. Bruken vurderes samtidig stadig oftere ut fra utslipp, miljøkrav og overgang til renere teknologi. Kullens rolle vil derfor endre seg i forskjellige land og bransjer, men foreløpig er den fortsatt et viktig råstoff i enkelte industriprosesser.