Dieselens spesifikke vekt og vekten av 1 liter

«Diesel», DT og «dieselolje» er vanlige betegnelser på drivstoffet som brukes i dieselmotorer. Dette petroleumsproduktet har i flere tiår hovedsakelig vært brukt som drivstoff til landbruks- og militærmaskiner, jernbanetransport, dieselgeneratorer og fyringsanlegg samt ved bearbeiding av metaller og lær.

Dieselens egenskaper, temperaturgrenser for bruk og kjemiske og fysiske egenskaper beskrives i relevante standarder. Eldre standarder for dieselolje egner seg ikke til å vurdere moderne diesel som brukes i høyhastighetsmotorer.

Klassifisering av diesel

I dag har hvert land sine egne kvalitetsstandarder for diesel, men det finnes grunnleggende klassifiseringskategorier som er felles for alle dieseltyper, og som er fastsatt i de mellomstatlige GOST-standardene 32511-2013 (EN 590:2009), 305-2013 og 2517-2012.

Man skiller mellom destillatdiesel til høyhastighetsmotorer og restdrivstoff til mindre krevende driftsforhold. I motsetning til de hydrogenbehandlede parafin- og gassoljefraksjonene i destillatdrivstoff består restdrivstoff av en blanding av tungolje og parafin- og gassoljefraksjoner.

Hovedprinsippet for klassifiseringen er årstiden.

• Sommerdiesel.

Den kan bare brukes ved temperaturer over null. Den spesifikke vekten til sommerdiesel er 860 kg/m³, der den teoretiske tettheten til alle dieseltyper bestemmes ved +20 °C. Når temperaturen stiger, reduseres den spesifikke vekten veiledende med 0,0007 g/cm³ per 1 °C, og ved synkende temperatur øker den tilsvarende.

Ved –5 °C tykner parafinene i sommerdieselen og tetter systemet. Tilsetningsstoffer bidrar til å forsinke fortykningen, men endrer ikke sommerdrivstoffets økte tetthet ved minusgrader. Flammepunktet er 62 °C.

• Vinterdiesel.

Anbefalt driftstemperatur er fra –20 °C til –35 °C. Den spesifikke vekten til vinterdiesel er 840 kg/m³. Den størkner ved –35 °C. Flammepunktet er +40 °C.

• Arktisk diesel.

Den anbefales brukt ved negative temperaturer ned til -45…-50 °C. Dieselens tetthet er cirka 830 kg/m³, og flammepunktet er omtrent +35 °C. Arktisk diesel fremstilles ved avparafinering av sommerdiesel eller ved å tilsette stoffer som øker cetantallet og bestanddeler som forbedrer smøreegenskapene, i ren parafin.

Vekten av diesel i 1 l er cirka 850 g eller 0.85 kg

Tabell over dieselens vekt

Merknad: Verdiene i tabellen er veiledende for sesongbaserte drivstofftyper. For moderne diesel til veitransport etter EN 590 er tettheten vanligvis standardisert ved 15 °C og ligger ofte mellom 820 og 845 kg/m³. Til en nøyaktig beregning må man derfor bruke dokumentasjonen for partiet.

Viktige egenskaper

• Cetantall.

Cetan er et hydrokarbon i diesel som antennes raskt under påvirkning av varm, komprimert luft i forbrenningskammeret til dieselmotoren. Cetantallet angir dieselens tennkvalitet og skal ikke være lavere enn 45 – 50. Det betyr at jo høyere cetantallet er, desto raskere antennes drivstoffet. Diesel av god kvalitet har et høyt parafininnhold og et høyt cetantall.

• Svovelinnhold.

Råolje inneholder svovel. Innholdet av svovelforbindelser i diesel er strengt regulert. For å gjøre drivstoffet mer miljøvennlig og redusere slitasjen på motorkomponenter må svovelinnholdet begrenses mest mulig. For moderne diesel til veitransport er grensene for svovel betydelig strengere: I EN 590 har den øvre grensen etter 2009 for eksempel vært 10 mg/kg, altså cirka 0,001 % av massen. Redusert svovelinnhold svekker drivstoffets naturlige smøreevne, og dette kompenseres derfor med tilsetningsstoffer.